Martin har av noen vært utpekt som syndebukk i Branns dårlige perioder, men har aldri mistet troen på verken seg selv eller Brann.

Martin Knudsen er kanskje en av Branns minst profilerte spillere i lokal presse. Det til tross for all motgangen han har jobbet seg helskinnet gjennom. Ikke bare har han blitt en mye bedre spiller de siste to sesongene, men han har aldri tatt til motmæle mot hverken trenere, media eller supportere i de tøffe periodene.

På søndag mot Ham-Kam (29.08.2004) spiller den anvendelige siddisen sannsynligvis sin 100. obligatoriske kamp i Brann-trøyen. Vi i skbrann.org følte det var på tide å bøye seg i støvet for både stå-på holdningen og formutviklingen, og inviterte oss selv til å slå av en prat med fyren på Stadion.

– Først av alt, gratulerer med kåringen til banens beste (mot Sogndal, red.adm).
– Jo, takk for det.
– Er det første gangen du har fått den kåringen i Brann?
– Nei, det har skjedd en gang før. Men det var jo litt spesielt i denne kampen her. Vi spilte god fotball, og kampen får en del fokus når det er lokaloppgjør. Jeg var godt fornøyd med meg selv og min innsats i denne kampen.

Første sesongen

– Når du var 22, så debuterte du for Brann i første serierunde etter å ha kommet gratis fra Viking i 2000. Du fikk et kvarters spilletid. Hva husker du fra den kampen?
– (Tenker) Ehmm… nei, jeg husker ikke så mye egentlig. Det var vel faktisk mot Viking?
– Det stemmer. Men du husker ingenting?
– Nei, men vi vant ihvertfall. (Brann vant 4-1 red.adm)

– Men du husker vel den første scoringen din i Brann-trøyen?
– Ja, det husker jeg veldig godt. Det var mot Tromsø på Stadion. Vi hadde fått Azar Karadas utvist, og vi ledet vel 1-0. Men kampen stod og vippet hvis jeg husker rett. Det var en dødball, og ballen kom inn i feltet og jeg fikk klint til… og der lå ballen i nettet.
– Er det et minne som sitter igjen?
– Ja, akkurat den kommer jeg alltid til å huske.

– Den sesongen tok Brann sølv. Hvordan var det å spille under Teitur det året?
– Det var en kjekk sesong og vi hadde mye flyt. Vi hadde et godt lag også… en sterk stall. Det var en del utskiftninger, men vi gjorde det bra allikevel. Det var en god sesong.

Sykdom

Etter å ha spilt til sammen 20 kamper for Brann første sesongen (inkludert cup og e-cup) fikk Martins karriere, med blant annet 7 U-21 kamper for Norge, en uventet ny retning. Det skulle gå lang tid før han fikk entre gressmatten på Stadion igjen.

– August samme året ble du sykemeldt med salmonella-infeksjon. Det må ha vært tøft å få den meldingen når Brann gjorde det så bra og du var aktiv i stallen?
– Ja, før det så hadde jeg jo fått spille en del kamper fra start, så akkurat den der var kjip. Men jeg er mest glad for at jeg ble frisk igjen.

– Hvordan påvirket dette den fysiske formen din? Kunne du trene i den perioden?
– Nei, det ble lite trening i den perioden der. Det gikk ganske lenge før jeg kunne begynne å trene igjen. Jeg prøvde å komme tidlig i gang, men da begynte det å sette seg i leggene og anklene.

– Hvor lang tid gikk det før du var tilbake i spilleform igjen?
– Det gikk en stund. Når vi skulle til La Manga på treningsleir var det litt tvil om jeg skulle være med. Men jeg mente at jeg burde være med. At det ville gjøre godt å komme til et varmere klima med tanke på muskulaturen. Så allerede da begynte jeg faktisk å komme litt i gang. Men det gikk vel 8 måneder før jeg var involvert i en kamp igjen.

Martin fikk ikke kamptrening med A-laget igjen før en treningskamp mot Åsane 24. september i 2001. Altså over et år etter sykemeldingen først kom. På høsten fikk han 7 innhopp i seriekampene.

– Hvordan klarte du å holde deg motivert i den perioden?
– Nja, akkurat det var ikke noe problem. Jeg hadde selvfølgelig lyst å bli frisk igjen, og da var det bare å begynne å trene skikkelig igjen når jeg kunne det.
– Så du mistet aldri lysten på å komme tilbake igjen?
– Nei. Spesielt ikke når jeg fikk lov å være med gjengen til La Manga og fikk være med litt å trene.

Motgang på og utenfor banen

Sesongen 2002 var året da Brann nesten rykket ned. Teitur gikk i protest etter sesongen. Men den som kanskje fikk kjenne misnøyen mest var Martin Knudsen. Han ble symbolet på Branns motgang og fikk gjennomgå fra både presse og supportere. Men han stod som en eik i stormen og er en av få spillere fra den sesongen som fremdeles er i Brann.

– 2002 er et mørkt kapittel i Branns nyere historie. Hvordan var det å være Brannspiller på den tiden?
– Vet ikke helt hva jeg skal si. Vi stod jo på, og gjorde jo det vi kunne egentlig, men resultatene gikk hele tiden imot oss. Vi prøvde å holde fokus på en ting, og det var å vinne fotballkamper.

– Det året ble du utsatt for en del mobbing fra supporterene. Du ble et slags symbol på motgangen…
– Ja, folk var vel ikke helt fornøyd. Men akkurat det der altså…det var ikke første gangen jeg hadde fått pepper, så det gikk ikke noe særlig inn på meg. Men det er klart at det ikke var noe kjekt når det stod på som verst. Det er jo tross alt et lagspill og ikke enkeltspillere som presterer for hele laget.

– Gikk dette utover ditt eget spill på banen? Noen spillere vegret jo seg for å få ballen foran Store Stå. Kan slik kritikk bli en slags selvoppfyllende profeti?
– Jeg har aldri gått og tenkt på det. Selv vil jeg alltid ha ballen når jeg er på banen. Når du er på banen så tenker du ikke på slikt. Kanskje noen spillere lar seg prege av det. Jeg lar det ihvertfall ikke gå inn på meg.
– Hva med feedback andre veien da? Når du får støtte fra tribunen… Øker det innsats og selvtillit?
– Klart det. Du vokser som spiller på det.

En ny vår

Vinteren før 2003-sesongen ble Mons Ivar Mjelde ansatt som ny hovedtrener i Brann. Det ble mange utskiftninger i laget, men Martin fikk videre tillit. I 2003 spilte han i hele 22 seriekamper og hadde en stigende formkurve. Dette viste også spillerbørsene utover den fantastiske høstsesongen. Og ikke minst: Martin scoret to mål borte mot sin tidligere klubb…

– Så kom Mons til klubben som trener. Og både du og Brann fikk vel en ny vår. Hva skjedde?
– Tja. Personlig har jeg fått trent bra og fått mye tillit fra Mons. Det hjelper veldig godt på selvtilliten.
– Hva er de største forskjellene mellom Mons og Teitur?
– Med Mons Ivar er det lettere å gi tilbakemelding og ta opp ting. Som jeg sa før så er jo dette et lagspill, og for å fungere sammen er det viktig å kunne diskutere ting.
– Så det blir et slags gruppearbeid i stedet for undervisning?
– Ja du kan si det slik. I stedet for å bare få utdelt oppgave på oppgave, blir det ofte at vi som spillergruppe får lov å være med å komme med innspill og får være med å bestemme en del ting.

– Brann Stadion 25. mai 2003 kl 19:21. Et av de vakreste angrepene og målgivende på Stadion noengang. Fortell… i slow motion er du snill.
– (Ler) Det var en god kamp av hele laget der vi slår Sogndal. Først var det Ivar Rønningen som startet kjapt og hev ballen mot Robbie og Robbie demper den vel til meg. Vi spiller vegg og jeg slår den inn til Petter og han dunker den i mål. I det hele tatt en perfekt kamp.
– Stemmer det at det var innøvd? Eller noe dere hadde trent på? Selvfølgelig ikke trekk for trekk, men..
– Nei, men akkurat det å sette tidlig i gang er noe vi prøver å være flinke til.

– Hva er det største øyeblikket ditt som Brannspiller?
– (Drar på det) Det må være i Stavanger når jeg puttet to mål. Det var litt spesielt. Da spilte vi en god kamp, og det var jo en nedtur at vi ikke vant den kampen. (Endte 3-3 red.adm)

Fortsettelsen

Som nevnt spiller Martin mest sannsynlig sin 100. kamp for Brann på søndag, og han har fremdeles tillit i Brann. At han har kommet langt siden 2002-sesongen er det vel neppe noen som benekter.

– Du er 26 nå. Føler du at du har nådd toppen utviklingsmessig, eller har du mye uforløst potensiale enda?
– Jeg føler jeg fremdeles har mer å gå på. Når jeg spiller høyre midbtbane føler jeg at jeg har gode defensive kvaliteter, men fremover har jeg mer å gå på. Jeg burde for eksempel score flere mål.

– Er du Brannspiller resten av fotballkarrieren, eller har du andre ambisjoner som spiller?
– Det tenker jeg ikke på. Jeg trives veldig godt her, og mitt mål er å få være med å bidra til at Brann vinner noe. I Norge er det ikke særlig mange andre klubber jeg kunne tenke meg å spille for.

– Hvor ser du deg selv etter spillerkarrieren? Blir fotballen et lukket kapittel?
– Nei. Jeg tror jeg alltid kommer til å være involvert i fotball på en eller annen måte. Kanskje som trener nede i divisjonene, men jeg tror aldri jeg vil bli en trener på toppnivå.

– Du snakker siddis-mål, men spiller for Brann. Vær helt ærlig nå… Hva er klubben i hjertet ditt?
– (Ler) Jeg må jo si at jeg var i Viking som guttespiller, og jeg gikk gradene der. Det er jo en klubb som betyr mye for meg. Der fikk jeg sjansen…men selvfølgelig det har jo jeg fått her også. Så både Brann og Viking er klubber som begge betyr mye for meg.
– Da må det jo ha vært spesielt å score to mål mot dem i fjor.
– Nja..da var nok mer spesielt for pressen enn for meg. Jeg prøver å ikke tenke på slike ting. Kampen skal vinnes uansett hvem vi spiller mot.

– Nå kvalifiserte Rosenborg seg til Champions League igjen, og håver inn millioner… Penger som ingen andre norske klubber tør drømme om. Tror du det er mulig å vippe de av pinnen så lenge de kjøper de beste spillerene i Norge?
– Ja det tror jeg absolutt. Hvis vi klarer å bygge videre på det vi har nå, og jobber for å bli stabile så er alt mulig. Og før eller senere kommer de til å få en dårlig sesong.

– Når tror du Brann tar sitt neste seriegull?
– Vi får jo håpe det ikke blir så lenge til. Men vi må ta en ting om gangen og holde på fokus på der vi er nå. Men vi har ihvertfall noe bra på gang her nå med mange gode spillere.

For skbrann.org i Brann Corner: erlend@skbrann.org