|
 |
 |
03.11.2003 | 06:00 | av: Per
...inntil det motsatte er bevist. Det blir uten Runar Normann, men med Mons Ivar Mjelde. | | GODKJENT: Mons Ivar Mjelde står med glans etter debutsesongen, men klarer han å følge opp? En hel by forventer det. |
Mange trodde nok Mons Ivar Mjelde hadde rablet gal, der han preket til pressekorpset om "stein på stein..." og "så lenge vi tror på det vi driver med...", når Brann lå dønn sist på tabellen før sommerpausen. Likhetstrekk til komiske Ali, den tidligere informasjonsministeren fra Irak, var lett å finne. Det virket som om begge benektet virkelighetens harde fakta og istedenfor sto ved sine påstander uansett hvor tåpelige de kunne virke. Men der stopper også likhetene. For Mjelde hadde rett hele tiden.
Runar Normann forlot Brann i sinne fordi han ikke fikk nok tillit fra Mjelde. Den noe eksentriske Harstad-væringen uttalte da: "Mjelde har ikke peiling på fotball". "Han later som om han har roen utad, men det er ikke vanskelig å skjønne at han føler presset".
En stund etter at frustrasjonen min over Normann hadde gitt seg, og istedenfor blitt rettet mot Mjelde, begynte jeg å lure på om Normann virkelig hadde rett hele tiden? Har virkelig ikke Mjelde peilingen? Var det riktig som Tor Thodesen sa også? At Brann ikke er noe sted å begynne som hovedtrener?
For Normann pekte nemlig på to meget konkrete grunner til Branns elendige vårform. For det første var formasjonen feil (4-2-3-1 kontra 4-4-2) og for det andre ble ikke Robbie Winters brukt. Disse to punktene ville jeg før sesongen startet, kommentert som en nøkkel til suksess i motsetning til hva Normann mente, og i tillegg viste seg til å være faktum i etterkant. 4-2-3-1 virket genialt på papiret med tanke på spillerstallen, og med hva Winters presterte i 2002 skulle han i mine øyner være like langt fra en plass i startelleveren som jeg er, desto nærmere Aetat.
Men ironisk nok snudde ikke ting seg resultatmessig før nettopp 4-4-2 og Winters for alvor presenterte seg etter sommerpausen. I tillegg kom Cato Guntveit og enda mer Raymond Kvisvik som friske pust, som lettet noe av trykket på resten av spillergruppen og trenerapparatet. Det var omtrent da hodet mitt begynte å spinne med tanker. Hvem så hadde rett hele tiden? Var det Normann, som kritiserte Mjelde, eller Mjelde som framsto nærmest som en fanatisk gladkristen der han messet om tro (på det vi driver med) og samhold (i laget)?
I ettertid er det ingen tvil at Mjelde hadde rett. Men om det var tilfeldigheter og flaks som vippet overbevisningen min i retning Mjelde, får vi aldri vite svaret på. Men det vi ikke vet, har vi ikke vondt av. Uansett med et tilbakeblikk og samtidig et blikk framover er det meget beroligende og gledende at vi har en person som Mjelde i Brann. Som hovedtrener i Brann.
For Mjelde er en helt annen mann enn Teitur Thordarson. Han ja. "Hva faen er det de har drevet med i vinter?". Den som ler sist ler best, men Teitur var likevel inne på noe. For det Mjeldes gutter drev med i vinter var feil, men likevel nødvendig. Feil i den forstand at det gav oss en skeiv start på sesongen, men det er alltid lett å være etterpåklok. Men det var likevel nødvendig lærdom, spesielt for Mjelde.
Tilliten og arbeidsroen Brann-ledelsen har gitt Mjelde i 2003 er rosverdig, men samtidig litt kritikkverdig. Hva om ting ikke hadde bedret seg etter sommeren? Hva om vi rykket ned? Hvis det er noe fortiden har vist oss, så er det resultat(ene) av handlinger utført i panikktilstand. Dette har slått negativt ut, men også positivt ut før.
Derfor finner jeg det litt merkelig at Brann-direktør Bjørn Dahl hevder Brann ikke har råd til et nedrykk (og medfølgende konsekvenser), samtidig som han sier klubben har all verdens tillit til Mjelde – selv om det går mot nedrykk. Som nevnt, om det var tilfeldigheter og flaks som gav Mjelde rett til slutt eller ikke, gjelder det samme for Brann-ledelsen. Marginene er små og ting kunne sett mye annerledes ut. Men det gjør de ikke. Heldigvis.
Men Thodesen hadde rett. Brann er forsåvidt ikke et sted å begynne. Jeg var kritisk til ansettelsen av Mjelde, men jeg ikke det nå lenger. For Brann kan være et sted å begynne – men kun for en mann som Mjelde. Han har vist gjennom sesongen som gikk at han definitivt har noe å fare med, og pilen peker oppover. Med all lærdommen i bagasjen til Mjelde og forsterkninger på banen ser jeg ingen grunn til at vi ikke skal kunne igjen kjempe i toppen til neste år. |
|
|
|
| [ utskriftsvennlig | diskutér saken! ] |
|
|
 |
|
|
· hovedsiden
